Georg Herbert Mead (1863-1931)

Mead regnes som en av de store kulturpsykologene. Meads teorier omhandler oppfattelsen av mennesket som et grunnleggende sosialt vesen. Utviklingen springer ut fra forhold mellom mennesker og teoriene er mindre individorientert.

Teori: Tidlig i livet begynner barnet  å benytte gester. Gestene sees på som symbolske handlinger med et kommunikativt formål. Videre utviklet barnet språket. Språket ble talt som en høyt spesialisert form for gest. Barnet kunne bare utvikles i samspillet med andre. Barnet tar den andres rolle for å endre egne handlinger og få andre reaksjoner hos andre. Dette samspillet danner videre selv- konstruksjoner. Barnet utvikler seg til å være forskjellige versjoner av seg selv i ulike sosiale settinger. Mead omtaler den generaliserte andre som en allment akseptert oppfatning dannet i en sosial gruppe, som videre fører til at barnet utvikler en oppfatning av hvordan allmennhetens blikk ser på barnet. Barnet utvikler måter å forestille seg sosiale møter med den andre for å kunne tilpasse seg og forstå sosiale koder. Han skiller mellom “meg” og “jeg”. “Jeg” er det handlende selvet. “Meg” er refleksjonen over egne handlinger i møtet med verden (Gulbrandsen, 2006. s.153-155).

Bildet hentet fra 2012books.lardbucket.org

Gulbrandsen, L., M. (2006). Kulturpsykologiske tilnærminger til barns utvikling. I Gulbrandsen, L., M. (Red.),Oppvekst og psykologisk utvikling (s.245-271). Oslo: Universitetsforlaget.