Å trå inn på en scene

Bilde fra en oppsetning av Dyrene i Hakkebakkeskogen. Hentet fra Dagsavisen.no

For å bedre forstå hvordan vi vokser opp og lever i og med en kultur kan vi bruke Bruners metafor om hvordan et barn fødes inn i et "skuespill" (Bruner i Sommer 2014, s. 101-103). Han sier at fra og med det øyeblikket barnet kommer ut av mors mage går det ut på en scene hvor en oppsetning er i gang. Scenen barnet befinner seg på er konstruert, og stykket som spilles er alt skrevet. Rolleinnehaverne i skuespillet kan improvisere utover det som er skrevet i manus. Voksne rundt barnet, for eksempel foreldre, barnehagepersonale og lærere er aktører i barnets sosiale læring og kulturtilegnelse. De kan sies å være iscenesettere av det som foregår på scenen, det barnet fødes inn i. De voksne formilder kulturen til barna hjemme, i barnehagen og på skolen og i hverdagens rutiner og relasjoner. De som spiller på scenen sammen med barnet er menneskene barnet møtes på sin vei, for eksempel familie, venner og naboer.

For å bruke Bruners metafor videre kan vi si at barnet selv er med og spiller på scenen. Barnet er en aktiv aktør i møte med og læren av kultur. Tidligere teorier så på barnet som kun mottakere av de voksnes kultur. Om det skulle være tilfelle, kan vi stille følgende spørsmål; når og hva skal til for at barnet blir i stand til å lære videre? Ved fylte 18 år? Ved å bli forelder? Vi møter på enda en utfordring i synet på barnet som passivt. Ved å kun være passivt mottakende vil barnet kun "herme" etter de voksnes væremåte, og vi glemmer barns skaperevner, fantasi og selvhevdelse. Dagens paradigme omkring barnet har dreid mot at barn er aktive aktører med mulighet til å påvirke omgivelsene sine lenge før de når voksen alder og at de har egne meninger, oppfinnerkraft og evnen til å være originale, noe som ville vært umulig om de kun var mottakere av kulturlærdom.

Sommer, D. (2014) Barndomspsykologi. Bergen: Fagbokforlaget